Ansatte
Risikabelt å la små barn håndtere følelser alene
    ( 28/11/2017 )
    Innhold levert av BarnehageForum , av: Trond Kristoffersen
    edf40wrjww2utHPContent:ShortText
    Jesper Juul har skrevet mye om timeout og andre pedagogiske eksperimenter. Trond Kristoffersen kommenterer en av hans artikler.
    Last ned Word dokument Last ned word dokument
    Last ned PDF Last ned PDF (god for utskrift)

    Innledning

    Som fast leser av Jesper Juul spalte i A-Magasinet ”Livet i familien”, starter alltid fredagene noe selvreflekterende og ettertenksomt. Enten han skriver om foreldre, tenåringer, pedagoger eller små barn, føler jeg alltid at han pirker borti noe jeg må forholde meg til.

    Fredag 13. januar (!) skriver Jesper noe ganske genialt, og jeg forstår plutselig hvorfor mannen er så opptatt av å komme timeout-pedagogikken til livs! Han skriver ganske enkelt at det å la små barn håndtere sterke følelser alene er i beste fall risikabelt. I verste fall skadelig. Dette at vi skaper en situasjon der barn skal håndtere sine følelser alene er jo nettopp kjernen i timeout, enten det er i garderoben, på en benk eller å snu stolen rundt (!). Barnet inviteres ikke inn i en relasjon, men må forholde seg alene til sine følelser.

    Om å melde seg ut av relasjonen

    I de aller fleste tilfeller (om ikke alle!), spiller jo vi voksne en rolle. Vi er jo en del av det som skjer i barnehagen, også når ting går galt, ikke sant? Vel, da bør jo vi voksne også være med på en timeout. Det at vi fjerner barnet fra situasjonen betyr jo også at vi definerer barnet som problemet. Hva skjer når vi definerer relasjonen som problemet? ”Nei nå ble det bare tull, Patrik. Nå går du og jeg ut i garderoben og så tar vi en pause. Så begynner vi på nytt og ser om vi kan finne ut av dette.” Vis meg den femåringen som ikke vil sette pris på og lære noe av en slik respekt og engasjement fra en voksen!

    Stol på magefølelsen!

    Jesper Juul skriver at han ofte undrer seg over hvordan forskningen ofte kommer etter og bekrefter det han og mange andre har ”visst” som en del av instinkt eller magefølelse. Da jeg som nybakt pappa fikk beskjed på helsestasjonen at jeg godt kunne ta på hodetelefoner og høre på musikk dersom jeg syntes det var slitsomt at min 6 måneder gamle datter gråt, var ikke magefølelsen enig, for å si det mildt! Når foreldreinstinktet forteller med all sin kraft at dette barnet er avhengig av din omsorg for å vokse opp, så føles det ikke riktig å la barnet ligge alene på et mørkt rom og gråte. Budskapet blir derfor at man skal stole på magefølelsen.

    Hva er anerkjennelse?

    Hva er egentlig anerkjennelse? Du finner mange artikler om dette her på www.barnehageforum.no, men da jeg leste Jesper Juuls artikkel forrige fredag, slo det meg at jeg hadde funnet en uhyre enkel og ganske så presis definisjon: Anerkjennelse er å dele subjektive følelser og opplevelser. Dermed handler det om ikke å la barn være alene med sine følelser. Dette at vi deler perspektiv, låner hverandres virkelighet en stakket stund, blir essensen i en anerkjennende relasjon. Problemet med timeout blir at barnet blir alene med sine følelser. Det finnes jo også andre måter barn kan oppleve dette på. Der de voksne ikke engasjerer seg eller evner å ta barns perspektiv og, ikke minst, akseptere barnas følelser som gyldige, vil jo barnet måtte håndtere sine følelser alene. Det er nok like ille ikke å bli forstått, som ikke å bli hørt på. Enten det er timeout, avvisning eller likegyldighet, så får det samme konsekvens: Barnet må håndtere sine følelser alene. Det er dette som er det skadelig med timeout, og i en anerkjennende relasjon, er det nettopp det felles fokus som blir kjennetegnet.