Ansatte
Det er ikke lek alt som gir læring
    ( 24/06/2015 )
    Innhold levert av BarnehageForum , av: Trond Kristoffersen, Førskolelærer
    Lek og læring brukes om hverandre som om de var to sider av samme sak. Det er de ikke. Læring er alltid til stede i leken, men leken er slett ikke alltid til stede i læringen, slik noen vil ha det til. Spørsmålet er hva vi verdsetter mest.
    Last ned Word dokument Last ned word dokument


    For en lek!
    På en av årets mange regnfulle sommerferiedager, full av langsom tid, dukker det som må være min barndoms mest oppslukende lekeopplevelse opp. Fra hyttevinduet står det plutselig helt klart for meg, alt sammen. Temaet for leken, min gode lekekamerat Erik, uroen for at det miljøet vi bygde opp i går ikke er der lenger, sitringen ved frokostbordet og spurten ut til sandkassa. Jeg husker fortsatt at jeg rundet haugen bak huset tidlig på morgenen og oppdaget at min venn allerede var på plass. Dette var definitivt noe vi delte! Og det er kanskje noe av det sterkeste ved mine minner fra denne leken. Det at vi delte fokus så sterkt. Vi hadde en flyt sammen i disse dagene som nå, mange år etter, minner meg om en slags felles intuisjon. Innspill ble møtt med entusiasme, og konflikt og uenighet var fraværende.
     

    Vi eide leken
    Dette husker jeg: Leken foregår i sandkassa, der vi har bygd opp et lite minisamfunn med butikker, bank, bolig, verksted osv. Vi er innehavere av de enhetene vi selv har skapt og bytter på å være kunde hos hverandre. Jeg har blant annet startet et sagbruk og har møysommelig hentet og spikket til et stort lager med pinner som kan brukes til byggeprosjekter (min morfar var bestyrer på Weensvangen sagbruk). Når min venn handler hos meg, skriver vi noen tall i sanden, som et slags regnskap. Vi bruker altså ikke et symbol for penger, men handler på kreditt. (Dette var for øvrig på søttitallet, før pinkoder og visakort, og våre foreldre hadde kun sjekkhefte som alternativ til kontanter.) Jeg kan igjen handle matvarer hos han, og da trekker vi fra i regnskapet. Jeg tror vi var 6-8 år, og vi hadde neppe dypere kjennskap til matematikk. Dermed var regnskapet ikke særlig presist; det hadde nok ikke passert en revisjon. Men regnskapet var en helt vesentlig del av denne leken. Slik jeg husker det utvidet det leken og ga en ekstra dimensjon som gjorde at det var mer enn en vanlig sandkasselek. Vi bygget opp et helt samfunn i den sandkassa, og vi ga oss selv roller. Jeg kan fortsatt huske hvordan det kjentes å være oppslukt i denne leken. I dag undrer jeg meg over hvordan dialogen kunne sett ut dersom en pedagog med læringsmål i blikket hadde dukket opp:

    Pedagogen: «Neimen, skriver dere tall i sanden, så bra! Hva er det du har regnet ut der, Trond?»

    Trond: «Ting vi har kjøpt og sånn.»

    Pedagogen: «Det var flott! Hvor har du lært dette da?»

    Trond: «Vet ikke, vi leker.»

    Pedagogen: «Skal jeg vise dere hvordan man kan regne med pinner? Se her, man tar fire pinner slik…»

    Trond: «Hei, ikke ta plankene jeg skal selge. Erik skal bygge gjerde med dem og snart åpner butikken.»

    Pedagogen: «Oj da, men jeg bare låner dem litt. Det er fint å låne bort vet du. Man tar altså en pinne slik, og en pinne til, hvor mange pinner har vi da?»

    Erik: «Ding dong, er butikken åpen?»

    Trond: «Ja, hvor mange planker skal du ha?»

    Erik: «Fem. Jeg bygger gjerde på det nye huset mitt.»

    Pedagogen: «Flott! Da teller vi sammen. Eeeen, tooo, treee, fiiire, feeem! Sånn!»

    Dette er jo selvfølgelig en av mange mulige versjoner, og en dreven barnehagepedagog ville kanskje vært langt smidigere. Kanskje hadde hun prøvd med litt tall-lære-lek, men trukket seg tilbake da hun så at vi ikke var mottakelige for dette. Eller kanskje hun bare hadde observert leken og latt seg fascinere av hva barn får til helt på egen hånd. Jeg har tidligere påstått at når voksne går inn i leken på egne premisser og har med seg en eller annen type læringsmål, så vil dette alltid være forstyrrende for leken. Denne påstanden kan umiddelbart oppleves som kategorisk, men jeg har problemer med å motbevise den. For å forklare denne påstanden, blir det nødvendig å si noe om hva lek er, og hva som ikke er lek.

    Definer leken før du mister den av syne

    Margaretha Öhman presenterer ulike teoretiske perspektiver på lek forbilledlig i boken «Det viktigste er å få leke», så jeg skal ikke gå inn på en lang redegjørelse her. Det finnes selvfølgelig også mye annen litteratur om lek. Den har fascinert mennesker i lang tid. Kapittel 4 i denne boken gir deg et bredt perspektiv på ulike tolkninger av leken over 35 sider. Teoretiske referanser er hentet fra nevnte bok. For meg er følgende aspekter vesentlig ved barns lek:

    Den er spontan og oppstår underveis
    Den er et mål i seg selv
    Den er indremotivert og frivillig
    Den er «på liksom»
    Den innebærer aktiv deltakelse, forhandling og perspektivtaking

    Jeg er enig med Birgitta Knutsdotter Olofsson som blant annet har gjort Catherine Garveys forskning kjent i Norden. Hun mener at det er lekens «som om» - karakter som er uunnværlig for at det skal kunne kalles lek. Lekeforskeren (artig tittel, forresten) Garvey mener at termen lek burde reserveres for felles sosial lek. Pedagogikkforskeren Strandell mener at pedagoger har en tendens til å betegne en masse aktiviteter hos barn som lek, selv om de egentlig ikke er lek. Dette kjenner jeg igjen fra vår debatt her i Norge, når det for eksempel påstås at det å dekke bordet før et måltid er en lek. Det er mange grunner til at dette faktisk ikke er lek.

    Planlagte aktiviteter er ikke lek
    Jeg er på ingen måte i mot at barn skal lære noe innenfor de syv fagområdene. Jeg er heller ikke i mot at man legger pedagogiske planer og jobber mot konkrete opplevelsesmål og, i noen sammenhenger, også læringsmål. Jeg har selv jobbet med prosjekter over tid og sett hvordan barna blir interessert, fascinert og tar med seg ny kunnskap videre, blant annet i leken. Det jeg er i mot er at man kaller slike planlagte pedagogiske aktiviteter for lek. For det er ikke lek, det er en målrettet, voksenstyrt aktivitet. Hvis du går inn i en lek, fordi du ser et potensiale for læring, så må du også vite at du nå forstyrrer den leken som foregår. Du må vite at barna faktisk lærer noe i den leken de holder på med. Du bør med andre ord være ganske trygg på at det du har å bidra med er så verdifullt og viktig for barna, at det kan forsvares å forstyrre dem. Uansett synes jeg du skal stille deg følgende spørsmål først: Kan jeg klare å delta i barns lek på deres premisser? Kan jeg klare å behandle den som en prosess, et mål i seg selv, og leve meg inn i det som foregår? Kan jeg klare å være spontan og fri meg et øyeblikk fra pedagogiske målsettinger?

    Får du til dette, så bli heller med i leken og kanskje får du oppleve et øyeblikks magi. Kanskje blir du overrasket over det du oppdager. Kanskje lærer du noe nytt om barna spesielt og pedagogikken generelt.

    Erik og jeg møtte aldri den velmenende pedagogen. Det var sommerferie og mange var bortreist, så vi ble heller ikke forstyrret av andre barn. Vi fikk rett og slett leke ferdig. Det er en sjeldenhet for barn tror jeg, kanskje spesielt vår tid. Jeg tror dette er en av to hovedgrunner til at jeg husker sandkasseleken den sommeren så klart og med så gode minner. Den andre grunnen er opplevelsen av fellesskap rundt den lekeverdenen vi bygget opp rundt oss.