styrer tlf 41105572
pedagogisk leder/barnehagelærer
Barne-og ungdomsarbeider
Barne-og ungdomsarbeider
barnehagemedarbeider
Renholder
(
24/07/2016
)
Innhold levert av BarnehageForum , av: Anne Greve
Etter at de yngste barna har gjort sitt inntog i barnehagene de siste årene, har interessen for denne aldersgruppen økt – både hos politikere, forskere, barnehagelærerutdannere og i barnehagen. Men det er mye vi ikke vet om hvordan de yngste faktisk har det i barnehagen. Denne artikkelen vil ta for seg det som av mange ansees som barnehagens viktigste oppgave: at barn fritt får utfolde seg og uttrykke seg i leken. Jeg vil særlig sette fingeren på noen dilemmaer voksne står overfor i møte med ettåringenes lek. ![]() Oslo og Akershus, Master i barnehagepedagogikk oppdaget nye ting når jeg har sett gjennom videoobservasjonene 2 mine med fokus på lek i stedet for vennskap. Noe av det som har slått meg tydeligst, er hvor sårbar leken til de yngste barna kan virke – hvor lett voksne kan ødelegge leken. Men leken er ikke bare sårbar. Barn finner anledning til å leke i mange situasjoner, også når de voksne egentlig ikke har lagt opp til det (Øksnes 2008). Det bringer oss over til å si noe om selve begrepet – for hva er lek?
Hva er lek?Filosofer og forskere har forsøkt å definere «lek» helt siden Aristoteles, og kanskje før det også. I denne artikkelen støtter jeg meg til Gadamers (2004) forståelse av lek: 1 Studien har vært finansiert av Norges forskningsråd. 2 Jeg har tatt videoobservasjoner i en småbarnsgruppe med 10 barn (0–3-åringer) og fire voksne gjennom hele barnehageåret. For mer utførlig beskrivelse av metode og utvalg, henvises til avhandlingen «Små barns vennskapsrelasjoner i barnehagen» (Greve 2007).
Voksnes dilemmaVoksne i barnehagen møter daglig mange dilemmaer i sitt arbeid. Med utgangspunkt i egen erfaring som førskolelærer og den forskningen jeg har arbeidet med de siste årene, vil jeg trekke frem fire dilemmaer som særlig synes aktuelle i tilknytning til små barns lek: å være i forbifarten eller være her-og-nå; å være regelstyrt eller kunne ta barns perspektiv; å være overvåker eller deltaker; å la seg forstyrre eller prioritere samvær med barn.
Være i forbifarten eller her-og-nåDatamaterialet mitt viser at voksne i barnehagen ofte tilsynelatende er «i forbifarten», det vil si at de er på vei til eller fra noe og bare kaster et blikk på barna i det de går forbi. I slike situasjoner virker det som om voksne ofte misforstår hva som foregår: Dette er et eksempel på en liten humoristisk leksekvens som pågår mellom to barn under måltidet. Den voksne står med ryggen til og holder på med noe annet. Hun fanger dermed ikke opp hva det er som foregår mellom de to barna, men bekrefter Lise når hun sier at koppen er hennes. Det den voksne ikke fanger opp, er nettopp dette med «min» og «din» er noe som blir utfordret i denne leken mellom de to jentene. Selv om den voksne ikke stopper leken, virker det som om hun er mest opptatt av å ordne opp i hvem det er som «eier» de ulike koppene.
Være regelstyrt eller ta barnets perspektivGode rammer og klare regler kan være med på skape trygghet. Likevel kan det hende at for rigide regler kan føre til at leken blir skadelidende. I dette eksempelet er det kanskje ikke så tydelig at det er en regel som blir brutt. Men da jeg så filmen, stilte jeg meg spørsmålet: Hvorfor er det Gunnar som blir løftet vekk? Han var der faktisk først. Slik jeg tolker dette eksemplet, er det en innforstått «regel» om hvordan man skal skli på en sklie, og det er Lise som etterfølger denne «regelen». Men hvem vet hva det var Gunnar holdt på med? Kanskje satt han og undret seg over om det kanskje ville gå an å skli oppover? Kanskje har han sett større unger klatre oppover sklia ute? Kanskje ønsket Lise at han skulle få hjelp til å komme seg oppover? Uansett var det Gunnars aktivitet som måtte vike plassen, hans aktivitet som ble brutt.
Overvåkning eller deltakelseDe senere årene har antall barn i barnegruppene økt flere steder. Mens det tidligere var vanlig med maksimalt ni barn under tre år på en avdeling med tre voksne, kan det nå være både 12 og 14 barn i samme aldergruppe. Selv om det som regel vil være flere voksne i slike store barnegrupper, hender det at det er langt færre ansatte på grunn av sykefravær, møtevirksomhet, kurs og lignende. Det er grunn til å spørre seg hvilke konsekvenser dette kan ha for den voksnes deltakelse i barns lek. En voksen som går aktivt inn i barns lek her-og-nå, kan ikke samtidig klare å ha oversikt over en større barnegruppe. Slik jeg forstår dette eksempelet, er Fanny her på vei inn i det Guss (2003:24) kaller «det magiske rommet», hun er på vei inn i en dramatisk lek der hun forstår at man kan late som man drikker av en kopp. Ingen av de voksne har mulighet til å gå inn i denne leken sammen med henne. Fanny fortsetter likevel leken for seg selv, men den blir forholdsvis stereotyp. Slik jeg ser det, er det grunn til å tro at en observant voksen med nok tid ville kunne ha gått inn i denne leken sammen med Fanny og kanskje også oppmuntret andre barn til å delta. Men med åtte barn under tre år i rommet og bare én voksen, ville en slik aktiv deltakelse fra den voksnes side kunne ha medført at de andre barna ikke ble passet godt nok på. Den voksne må innta rollen som overvåker.
La seg forstyrre eller prioritere samvær med barnDet siste dilemmaet jeg vil ta opp i denne artikkelen, er spørsmålet om tilgjengelighet: Hvor tilgjengelige er de ansatte i barnehagen og hvem er de tilgjengelige for? Vi lever i et samfunn hvor tilgjengelighet kan virke som en selvfølge. Spørsmålet er om denne tilgjengeligheten bare er et gode. Dersom man skal være her-og-nå med små barn i barnehagen, tror jeg det er viktig at vi også gjør oss utilgjengelige for andre som vil nå oss: enten det er foreldre, annet personale, styrer i barnehagen – eller forskere, for den saks skyld.
OppsummeringLeken til de yngste barna kan sies å være både sårbar og motstandsdyktig. Barn finner anledning til å leke i nesten alle situasjoner. Denne artikkelen har rettet fokus mot noen dilemmaer den voksne i barnehagen kan stå overfor i hverdagen. Ved å rette oppmerksomheten mot slike dilemmaer, håper jeg at barnehageansatte skal kunne drøfte hvordan man kan organisere dagen slik at man i størst mulig grad unngår å være i forbifarten, altfor regelstyrt, overvåkende og tilgjengelig for andre enn barna. Kanskje er det nødvendig å si «stopp» til krav og forventninger som kommer utenfra og lytte mer til hva barna trenger og vil. Men lett er det ikke.
LitteraturBae, B. (2012). Kraften i lekende samspill. I: Bae, B. (red.) Medvirkning i barnehagen. Potensialer I det uforutsette (s. 33-56). Bergen: Fagbokforlaget |
||||||||||||||||||