Ansatte
Den sårbare leken
    ( 24/07/2016 )
    Innhold levert av BarnehageForum , av: Anne Greve
    Hvilke dilemmaer står de voksne overfor i møte med ettåringenes lek?
    Last ned Word dokument Last ned word dokument
    Last ned PDF Last ned PDF (god for utskrift)

    Etter at de yngste barna har gjort sitt inntog i barnehagene de siste årene, har interessen for denne aldersgruppen økt – både hos politikere, forskere, barnehagelærerutdannere og i barnehagen. Men det er mye vi ikke vet om hvordan de yngste faktisk har det i barnehagen. Denne artikkelen vil ta for seg det som av mange ansees som barnehagens viktigste oppgave: at barn fritt får utfolde seg og uttrykke seg i leken. Jeg vil særlig sette fingeren på noen dilemmaer voksne står overfor i møte med ettåringenes lek.                                                                                          

    Artikkelen bygger på en ny analyse av videoobservasjoner fra et post.doc.-prosjekt om vennskap mellom ettåringer i barnehagen1. Vennskap og lek henger nøye sammen, men jeg har likevel

    Anne Greve er barnehagelærer og førsteamanuensis ved Høgskolen i
    Oslo og Akershus, Master i barnehagepedagogikk

    oppdaget nye ting når jeg har sett gjennom videoobservasjonene 2  mine med fokus på lek i stedet for vennskap. Noe av det som har slått meg tydeligst, er hvor sårbar leken til de yngste barna kan virke – hvor lett voksne kan ødelegge leken. Men leken er ikke bare sårbar. Barn finner anledning til å leke i mange situasjoner, også når de voksne egentlig ikke har lagt opp til det (Øksnes 2008). Det bringer oss over til å si noe om selve begrepet – for hva er lek?

     

    Hva er lek?

    Filosofer og forskere har forsøkt å definere «lek» helt siden Aristoteles, og kanskje før det også. I denne artikkelen støtter jeg meg til Gadamers (2004) forståelse av lek:

    Play clearly represents an order in which the to-and-from motion of play follows of itself. It is part of play that the movement is not only without goal and purpose but also without effort. It happens, as it were, by itself.” (Gadamer, 2004, s. 105)
    ___________________________________________________________________________

    1 Studien har vært finansiert av Norges forskningsråd.

    2 Jeg har tatt videoobservasjoner i en småbarnsgruppe med 10 barn (0–3-åringer) og fire voksne gjennom hele barnehageåret. For mer utførlig beskrivelse av metode og utvalg, henvises til avhandlingen «Små barns vennskapsrelasjoner i barnehagen» (Greve 2007).
    _______________________________________________________________________________


    Gadamer er opptatt av at leken driver seg selv i en hit-og-dit-bevegelse, uten noe direkte mål eller hensikt annet enn å leke. Gadamer går så langt som å si at selve leken er subjektet; den som leker «blir lekt». Men dette forstår jeg at den lekende blir «sugd inn i» leken, akkurat som man også kan erfare å bli «sugd inn i» en spennende bok, film eller musikk. Vi glemmer tid og sted og er i leken her og nå. Med et slikt perspektiv på lek, blir lek noe helt annet enn en fritidsaktivitet. Det blir en essensiell væremåte, en ytringsform og dermed også viktig for medvirkning. Berit Bae (2012) sier at dersom man skal ta barns medvirkning på alvor, kan man ikke se bort fra leken. Samtidig presiserer hun at lek ikke bare er idyll, men at den også kan romme ulike former for makt og ekskludering. Det er derfor viktig å rette blikket mot voksnes rolle i barns lek, og de dilemmaer voksne vil stå overfor.

     

    Voksnes dilemma

    Voksne i barnehagen møter daglig mange dilemmaer i sitt arbeid. Med utgangspunkt i egen erfaring som førskolelærer og den forskningen jeg har arbeidet med de siste årene, vil jeg trekke frem fire dilemmaer som særlig synes aktuelle i tilknytning til små barns lek: å være i forbifarten eller være her-og-nå; å være regelstyrt eller kunne ta barns perspektiv; å være overvåker eller deltaker; å la seg forstyrre eller prioritere samvær med barn.
    Stilt opp på denne måten, kan de ulike motsetningsparene synes å være svært normative. Umiddelbart vil alle si at de streber etter å være her-og-nå, ta barns perspektiv, være deltaker og prioritere samvær med barn. Jeg vil imidlertid forsøke å nyansere bildet noe, uten å ta frem den moralske pekefingeren.

     

    Være i forbifarten eller her-og-nå

    Datamaterialet mitt viser at voksne i barnehagen ofte tilsynelatende er «i forbifarten», det vil si at de er på vei til eller fra noe og bare kaster et blikk på barna i det de går forbi. I slike situasjoner virker det som om voksne ofte misforstår hva som foregår:

    Nora (15 måneder) og Lise (17 måneder) sitter ved siden av hverandre ved måltidet. Margaret, en voksen, står med ryggen til barna, og kaster et blikk på dem innimellom. Lise tar initiativ til en leken interaksjon med Nora ved å rekke frem brødskiven sin og late som hun skal gi den til henne. Idet Nora griper etter brødet, trekker Lise raskt hånden sin tilbake. Dette gjentar seg og pågår over flere minutter. Begge jentene ler. Så, skyver Lise koppen sin mot Nora. Nora ser på Lise og banker sin egen kopp i bordflaten. Så dytter hun Lises kopp tilbake. Samtidig trekker Lise koppen sin til seg og sier «Min». Margaret bekrefter at det er Lises kopp. Nora drikker og de to barna ser på hverandre og spiser litt. Lise gjentar: hun skyver koppen sin mot Nora. Plutselig griper Nora etter koppen, Lise trekker den raskt tilbake, ser på Nora og smiler. Dette gjentar seg flere ganger. Barna ser på hverandre og smiler.

    Dette er et eksempel på en liten humoristisk leksekvens som pågår mellom to barn under måltidet. Den voksne står med ryggen til og holder på med noe annet. Hun fanger dermed ikke opp hva det er som foregår mellom de to barna, men bekrefter Lise når hun sier at koppen er hennes. Det den voksne ikke fanger opp, er nettopp dette med «min» og «din» er noe som blir utfordret i denne leken mellom de to jentene. Selv om den voksne ikke stopper leken, virker det som om hun er mest opptatt av å ordne opp i hvem det er som «eier» de ulike koppene.

     

    Være regelstyrt eller ta barnets perspektiv

    Gode rammer og klare regler kan være med på skape trygghet. Likevel kan det hende at for rigide regler kan føre til at leken blir skadelidende.

    Gunnar (12 mnd) sitter nederst ved en sklie og ser oppover sklia. Etter en liten stund kommer Lise (17 mnd) og klatrer opp og setter seg på toppen av sklien. Gunnar forsøker å klatre opp mot henne. Lise ser på Margrete (en voksen), sutrer og peker på Gunnar. Margrete spør om hun skal flytte Gunnar, så hun kan få skli. Så løfter Margrete Gunnar vekk.

    I dette eksempelet er det kanskje ikke så tydelig at det er en regel som blir brutt. Men da jeg så filmen, stilte jeg meg spørsmålet: Hvorfor er det Gunnar som blir løftet vekk? Han var der faktisk først. Slik jeg tolker dette eksemplet, er det en innforstått «regel» om hvordan man skal skli på en sklie, og det er Lise som etterfølger denne «regelen». Men hvem vet hva det var Gunnar holdt på med? Kanskje satt han og undret seg over om det kanskje ville gå an å skli oppover? Kanskje har han sett større unger klatre oppover sklia ute? Kanskje ønsket Lise at han skulle få hjelp til å komme seg oppover? Uansett var det Gunnars aktivitet som måtte vike plassen, hans aktivitet som ble brutt.

     

    Overvåkning eller deltakelse

    De senere årene har antall barn i barnegruppene økt flere steder. Mens det tidligere var vanlig med maksimalt ni barn under tre år på en avdeling med tre voksne, kan det nå være både 12 og 14 barn i samme aldergruppe. Selv om det som regel vil være flere voksne i slike store barnegrupper, hender det at det er langt færre ansatte på grunn av sykefravær, møtevirksomhet, kurs og lignende. Det er grunn til å spørre seg hvilke konsekvenser dette kan ha for den voksnes deltakelse i barns lek. En voksen som går aktivt inn i barns lek her-og-nå, kan ikke samtidig klare å ha oversikt over en større barnegruppe.

    Det er frilek med åtte barn og en voksen i rommet. Fanny (17 mnd) krabber bortover gulvet, finner en plastkopp og en plastgaffel. Fanny sitter konsentrert og putter gaffelen oppi koppen. Hun later som hun drikker av koppen. Hun ser litt rundt seg, tar koppen til munnen flere ganger. og sier «Å-å-åh» så det blir en hul lyd. Dunker med gaffelen i puten som ligger ved siden av henne. Hun dunker med gaffelen litt oppi koppen og litt på puten. Stikker gaffelen i puten, later som hun drikker igjen. Slik sitter Fanny for seg selv i over fem minutter og later som hun spiser og drikker.

    Slik jeg forstår dette eksempelet, er Fanny her på vei inn i det Guss (2003:24) kaller «det magiske rommet», hun er på vei inn i en dramatisk lek der hun forstår at man kan late som man drikker av en kopp. Ingen av de voksne har mulighet til å gå inn i denne leken sammen med henne. Fanny fortsetter likevel leken for seg selv, men den blir forholdsvis stereotyp. Slik jeg ser det, er det grunn til å tro at en observant voksen med nok tid ville kunne ha gått inn i denne leken sammen med Fanny og kanskje også oppmuntret andre barn til å delta. Men med åtte barn under tre år i rommet og bare én voksen, ville en slik aktiv deltakelse fra den voksnes side kunne ha medført at de andre barna ikke ble passet godt nok på. Den voksne må innta rollen som overvåker.

     

    La seg forstyrre eller prioritere samvær med barn

    Det siste dilemmaet jeg vil ta opp i denne artikkelen, er spørsmålet om tilgjengelighet: Hvor tilgjengelige er de ansatte i barnehagen og hvem er de tilgjengelige for? Vi lever i et samfunn hvor tilgjengelighet kan virke som en selvfølge. Spørsmålet er om denne tilgjengeligheten bare er et gode. Dersom man skal være her-og-nå med små barn i barnehagen, tror jeg det er viktig at vi også gjør oss utilgjengelige for andre som vil nå oss: enten det er foreldre, annet personale, styrer i barnehagen – eller forskere, for den saks skyld.

    Da jeg selv jobbet i barnehage, var det en selvfølge for meg at jeg skulle kunne være tilgjengelig på telefonen nesten bestandig – i tilfelle noen av barnas foreldre ringte. Jeg reagerte heller ikke på at foreldre, kollegaer eller styrer kom inn på avdelingen for å gi meg en beskjed eller spørre om noe. I den senere tiden har jeg endret syn på dette. Når jeg nå som forsker har anledning til å betrakte barnehagehverdagen utenfra, ser jeg lettere i hvor stor grad slike avbrytelser ødelegger leken – særlig for de aller yngste barna. For meg har det også blitt et tankekors at det er langt lettere å få tak i barnehagepersonale enn det det er å få tak i andre yrkesgrupper mens de er på jobb: lærere i grunnskole, videregående skole og på universitet kan vanskelig nås når de har undervisning. Hvorfor skal det være så mye lettere å få tak i en barnehagelærer? Hvorfor skal det ikke være like legitimt å si «Nei, hun kan ikke forstyrres nå. Hun leker med barna», som å si «Nei, hun kan ikke forstyrres nå. Hun undervis  er». Kanskje er det mange som svarer slik allerede i dag, men min erfaring er at det er unntaket. Og det som virker åpenbart, er at dersom en voksen leker med de yngste barna og så må gå for å ta en telefon, da er det nesten garantert at leken vil stoppe opp, og den vil være vanskelig å ta opp igjen når barnehagelæreren returnerer noen minutter senere.

     

    Oppsummering

    Leken til de yngste barna kan sies å være både sårbar og motstandsdyktig. Barn finner anledning til å leke i nesten alle situasjoner. Denne artikkelen har rettet fokus mot noen dilemmaer den voksne i barnehagen kan stå overfor i hverdagen. Ved å rette oppmerksomheten mot slike dilemmaer, håper jeg at barnehageansatte skal kunne drøfte hvordan man kan organisere dagen slik at man i størst mulig grad unngår å være i forbifarten, altfor regelstyrt, overvåkende og tilgjengelig for andre enn barna. Kanskje er det nødvendig å si «stopp» til krav og forventninger som kommer utenfra og lytte mer til hva barna trenger og vil. Men lett er det ikke.

     

    Litteratur

    Bae, B. (2012). Kraften i lekende samspill. I: Bae, B. (red.) Medvirkning i barnehagen. Potensialer I det uforutsette (s. 33-56). Bergen: Fagbokforlaget
    Gadamer, H. G. (2004). Truth and method (2nd revised edition. 1st edidion 1975). London/New York: Continuum.
    Greve, A. (2007). Vennskap mellom små barn i barneahgen. Doktorgradsavhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, Utdanningsvitenskapelig fakultet, Institutt for spesialpedagogikk.
    Guss, F. G. (2003). Lekens drama I. En artikkelsamling. Oslo: HiO-rapport nr. 29.
    Øksnes, M. (2008). Lekens flertydighet. Om barns lek i en institusjonalisert barndom. Oslo: Cappelen Akademiske forlag.