Ansatte
Om aktive barn
    ( 24/07/2016 )
    Innhold levert av BarnehageForum , av: Av Leif Strandberg
    Gutten løp rundt med et lekesverd, mens han roper og skriker
    Last ned Word dokument Last ned word dokument
    Last ned PDF Last ned PDF (god for utskrift)

    Hvordan kan vi etablere en kontekst rundt denne atferden? Hvilken historie ville kunne berike leken? Hva slags rekvisitter og hvilke roller trenger vi? Dette er spørsmål som kan forvandle slik ”balstyrig” atferd til en meningsfylt aktivitet.

    ”Hei Leif, du snakker mye om ”aktivitet”. Men noen barn er jo mer aktive enn andre, og noen er passive … utvikles de ulikt? Og er det ikke et genusperspektiv i dette med aktiv og passiv? Hva mener du med aktivitet?”

    Ja, jeg snakker ofte om Aktivitet. Jeg ønsker nemlig å markere at veiene til læring og utvikling må tråkkes opp. Utvikling begynner ikke som en ”idé” i barnets hode, en idé eller tanke som senere realiseres i handling. Tvert imot! Tanker, ideer, følelser og viljer begynner å vokse i og med barnas aktiviteter (og nei, dette gjelder ikke bare for barn). De modnes ikke. De utvikles gjennom aktivitet.

    Det å tilegne seg en ferdighet krever mange skritt. Bak en fullgod lese- og skriveferdighet ligger det 5000 timer med aktivitet (som jeg pleier å kalle ”5000 føtter” for å betone selve tråkkingen). 5000 føtter! Da forstår vi også at disse skrittene har veldig mange og ulike uttrykk på veien frem mot lese- og skriveferdighet (eng. literacy), og at det er viktig å være oppmerksom på forskjellen mellom "literacy" og "letteracy"*.

    Den lange veien

    Det er en lang rød tråd fra det nyfødte barnets første aktiviteter til det at hun leser en bok. Hun vender blikket mot mamma og pappa, ser inn i et annet menneskes ansikt (bare her ”går det med” en masse føtter), lytter til lyder, imiterer gester, mimikk og kroppsholdninger, imiterer lyd, former de første ordene, oppdager at ord kan danne setninger, at setninger er styrt av bestemte regler (syntaks), at ordet har en spesiell mening, at ord også kan ha en grafisk form (bokstaver), at det finnes bøker, at bøker inneholder fortellinger om fenomener som ligger bortenfor her og nå, merker at leken muliggjør det samme, eksperimenterer med leker, forestiller seg verdener som ikke finnes, kjenner at lesning fører til enda mer leselyst og mange ganger også til automatisering, altså at selve avkodingen kommer i bakgrunnen til fordel for lesningens meningsfullhet.

    Ja visst forstår vi da at lesning er aktivitet! Ja visst skjønner vi at lesning ikke bare dukker opp (modnes) på en bestemt dag! Derfor bruker jeg ordet Aktivitet for å angi en grunntone i all utvikling. I et sosiokulturelt perspektiv (Vygotskij) er ikke aktivitet noe løsrevet – det er ikke ”atferd” som henger i luften. Aktivitet må ses i en sammenheng: en aktivitet retter seg mot noe, aktiviteten har et objekt, den inkluderer redskaper, er mediert, er sosial, vi gjør ting sammen, vi lærer av hverandre, vi inspirerer hverandre. La meg ta et eksempel

    Motivasjonens sammenheng

    I en barnehage ble pedagogene oppmerksomme på en gutt som ofte løp omkring, tilsynelatende helt planløst, med et sverd i hånden. Sverdet hadde han lagd selv av Nopper, så det var kanskje slik at han hadde en plan med det? Men han bare løp. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Løp og ropte. Noen ganger fikk han med seg en kamerat, en gutt, som da gjorde akkurat det samme – løp rundt og viftet med et sverd mens ha ropte og skrek.

    Ja visst syntes man ofte at han var ganske balstyrig, at atferden hans var ”slitsom”. I stedet for å vurdere det enkelte barnet begynte vi imidlertid å tenke i sosiokulturelle termer. Hvordan kan vi etablere en kontekst rundt denne atferden? Hvilke redskaper trenger vi? Hvilken historie kan berike leken?

    Hvilke roller og relasjoner trengs det? Vi begynte med å skape en liten fortelling om noen riddere som skulle redde en prinsesse. Prinsessen var blitt tatt til fange av noen slemme røvere, og befant seg nå i en grotte. En temmelig tradisjonell fortelling, som antakelig kunne ha vært bedre, men den var bedre enn ingen fortelling.

    Vi skapte altså en historie der sverd fikk spille en viktig rolle. Gutten hadde jo anstrengt seg for å SKAPE et sverd. Sverdet var allerede fulladet med motivasjon.

     

    Hva velger vi å se?

    Nå kunne Aktiviteten begynne. Roller skulle skapes, besettes og utvikles. Hvordan snakker riddere? Synger de også? Hvordan går de kledd? Går de? Rir de? Sykler de? Trenger de noe mer enn et sverd? Noen magiske passord kanskje? Og røverne … Og grotten … Og ikke minst … hvordan tenker en fanget prinsesse? Hvem vil være prinsesse? Røvere? Riddere?

    Ja, det ble rekvisitter, roller og sammenheng, og i Aktiviteten ble gutten umiddelbart en annen.

    Nå som det fantes en kontekst, redskaper/rekvisitter, mål og mening, roller å spille og relasjoner, ble det hele en utviklet sosiokulturell aktivitet. Og barna utviklet seg, ettersom de kunne låne kompetanse fra den sosialt formidlede konteksten. I leken kan jo barn spille ett hode høyere enn de er, nettopp ved å låne kompetanse fra en mer kompleks historie.

    Den planløse løpingen utviklet seg til en meningsfylt Aktivitet. Begrepet Aktivitet er altså noe mye større enn det vi kaller atferd. En Aktivitet er av natur sosial, kulturell og kontekstuell. I akademiske arbeider betegnes Aktivitet ofte som Virksomhet (på tysk Tätigkeit, på engelsk Activity). Virksomhet blir imidlertid et litt for abstrakt ord etter min mening, og det er derfor jeg snakker om Aktivitet.

    Man kan naturligvis få kalle ting hva man vil, men i praksis gjør det en forskjell for en gutt som løper rundt med et sverd om vi pedagoger ser et barn med oppmerksomhetsproblemer og en stor dose overaktivitet, eller et barn som søker et manus.

    Å observere og vurdere barns atferd uten en kontekst, og uten å se hva en sosiokulturell sammenheng kan bety for barnets ”atferd” er en uting. Det er å krenke barn.

    __________________________________________________________________________________

    * Fotnote: Seymour Papert er matematiker, opprinnelig fra Sør-Afrika, men i dag professor i USA. Han forsker på barns innlæring og på hvordan teknologi kan skape nye veier. På 1950- og 60-tallet jobbet han sammen med Jean Piaget. Piaget har en gang uttalt: ”Ingen forstår ideene mine like godt som Papert.”

    Litteraturtips

    Seymor Papert, 1994: Hur gör giraffen när den sover? Daidalos Lev Vygotsky, 1978: ”The Role of Play in Development”, i Mind in Society, Harvard University Press Aleksej Leontiev, 1986: Verksamhet, medvetande, personlighet, Progress Moskva