Ansatte
Stress smitter
    ( 13/11/2016 )
    Innhold levert av BarnehageForum , av: Jesper Juul
    edf40wrjww2utHPContent:ShortText
    Jesper Juul skriver om stress i A-magasinet. Dette er del to av tre. Barn blir bare stresset hvis hele familien er det.
    Last ned Word dokument Last ned word dokument
    Last ned PDF Last ned PDF (god for utskrift)

    Barn og stress Del II av III

    I forrige utgave av A-magasinet hadde jeg noen generelle betraktninger om barn og stress. Nå vil det handle om stress i mer konkret forstand, og hva foreldre kan gjøre for å forebygge stress eller helbrede den stressede familien.

    Barn er ikke stresset hvis ikke hele familien også er det. Det betyr blant annet at dersom de innbyrdes relasjonene i familien utsettes for langvarig eller kronisk stress, skjer det samme med relasjonene som med kroppene våre: De bryter helt eller delvis sammen, utvikler symptomer og hindrer oss i å leve det livet vi gjerne vil. De mest alminnelige symptomene er avstand (i stedet for nærhet), stadig flere irrasjonelle konflikter, ensomhet, manglende seksuell lyst, impotens, en opplevelse av meningsløshet som kan føre til klinisk depresjon, gjensidig isolasjon og i verste fall selvmord og mord.

    I alarmberedskap. Når det gjelder barn og stress, er det viktig å vite at det ikke bare handler om indre eller ytre prestasjonskrav, men om alle kroppens og psykens stressreaksjoner: angst, frykt, utrygghet, usikkerhet, sorg, sinne, skyldfølelse, frustrasjon, smerte, sult. Hver gang et barn er i alarmberedskap – akutt eller vedvarende – dreier det seg om stress. Det skjer i barnehagen, skolen, blant venner, når mor og far går fra hverandre, når de får nye partnere og så videre. Usunt stress handler sjelden om summen av krav og forventninger, men om hvordan vi forholder oss til dem.

    Barn kan i virkeligheten tåle nesten ubegrenset med stress, dersom de får hjelp, omsorg og nærhet i et omfang og av en kvalitet som kan hjelpe dem til å «stresse ned» igjen. Når stadig flere hjerneforskere enes om at en vesentlig årsak til feil utvikling av små barns hjerner er stress, mener de faktisk stress som ikke lindres. Litt forenklet skjer følgende: Barnas tilstand av stress blir permanent. De lærer ikke av nærstående voksnes adferd hvordan de skal takle de stressreaksjonene som et ganske alminnelig liv er fullt av. Dette er spesielt alvorlig i de to første leveårene.

    Hjelp til ro. Hvorfor får så mange barn ikke den nødvendige hjelp til å stresse ned? Det er fordi mange foreldre så å si møter stress med stress. Det skjer ikke bare i familier der de voksne som regel er stresset på grunn av arbeid, studier og så videre, men også der stress er avledet av usikkerhet, angst for å gjøre feil, perfeksjonisme eller fattigdom. Det kan like gjerne være en hjemmearbeidende mor eller far som en karrierefiksert forelder som møter barnets stress med sitt eget stress, og følgelig ikke kan hjelpe barnet med å falle til ro og komme ned på jorden igjen. Det er nesten uunngåelig i skandinaviske land, der vi har vent oss til å tenke at det er i orden at barn som knapt har fylt ett år tilbringer dagen på institusjoner. De har – uansett hvor fremragende personalet er – ofte ikke medarbeidere nok til å sørge for at det er en voksen som barnet føler seg trygg på i nærheten. For også i institusjonene samarbeider barn og avfinner seg med de begrensningene som er der.

    For større barn, hvis hjerner har kommet velberget gjennom de første to årene, handler det ikke lenger så mye om å kunne stresse ned. De har behov for å oppleve at de voksne er nærværende når de er til stede. Men resten av oppveksten trenger barn selvfølgelig voksne rollemodeller som kan vise hvordan man i alminnelighet mestrer forskjellige former for stress.

    Lek beroliger. Det beste foreldre derfor kan gjøre for sine barn, og seg selv, er blant annet å leke med dem en halvtime daglig til de kommer i skolealderen – og gjerne så lenge de selv vil. Underholdning, videofilm og dataspill kan aldri bli en erstatning. Det bare øker omfanget av ytre impulser og fører til mer stress.

    Lek er alltid avstressende – enten det er far og sønn som leker med hageslangen, eller far og mor som elsker med hverandre i dobbeltsengen. Noen få voksne er så heldige at de kan leke mens de er på jobben. Men de fleste må nøye seg med fritiden og familien. For en stresset far eller mor er det simpelthen avslappende å sette seg på gulvet og leke med barnet sitt. Kroppen faller til ro og kontakten mellom barnet og forelderen blir gjenopprettet.

    Men hva skal vi gjøre? Foreldres usikkerhet overfor rollen som omsorgsgivere og oppdragere er både velbegrunnet og forståelig. Den kan man ikke trylle vekk. Vi kan kanskje forandre ett og annet i arbeidslivet, men eiendomspriser og levekostnader er nå engang slik de er. Dertil kommer det som kanskje mest av alt setter både voksne og store barn under press: Forventningen og kravet om at vi treffer både store og små beslutninger selv – ikke nødvendigvis alene, men selv. Hva vil du selv? Hva synes du selv? Du må jo gjøre som du selv synes. Følg hjertet ditt! Hva vil du egentlig selv? Hva har du selv lyst til?

    Ta ansvaret selv. Denne friheten til selv å bestemme er historisk enestående. Vi er plutselig blitt den avgjørende autoritet i våre egne liv. Eksistensielt sett er det en stor landevinning, selv om det er vanskelig i psykologisk forstand fordi vår oppvekst ikke har forberedt oss på det. I løpet av noen generasjoner har vi kunnet lære hvordan man fungerer som borger i et demokrati og forholder oss til medbestemmelse og medansvar. Men det individuelle, eksistensielle ansvaret kom på en måte dumpende ned i fanget vårt.

    Mange har uttalt seg om hvor stressende det er for barn og unge å skulle treffe denne typen beslutninger hver eneste dag. Men det er bare hvis de må gjøre det alene – uten voksnes kompetente nærvær. Vi er kanskje på vei til å erkjenne at det er enda vanskeligere for de voksne. Selv om de fleste gjør sitt beste, er det en oppgave som gjør at mange blir satt ut av spill. Noen begynner å abonnere på overskuelige, manualbaserte livsanskuelser og metoder. Eller som min kroatiske nabo på 60 år ofte sier til meg: «Vi har flere penger nå, men livet var lettere under Tito. Vi behøvde ikke å tenke så mye over alt.»

    Barna trenger vår omsorg for å lære å stresse ned, og vi har behov for å yte den omsorgen. Ikke bare av hensyn til statsbudsjettet og de stadig økende utgiftene til sosial- og helsesektoren, men fordi det gir oss en livskvalitet som verken kan kjøpes for penger eller outsources til polakker og annen billig arbeidskraft.